Vi kan ikke ha det slik

Av Fredrik S. Heffermehl, Oslo

Pengene flommer inn til det storslagne fredssenteret i regi av vår avgåtte statsminister, Kjell Magne Bondevik. Opplegget er historisk – som anslag mot norsk demokrati. Vår tradisjon har vært at folkets tjenere etter fratreden blir vanlige borgere. Skulle gavene til senteret være lovlige i dag, må reglene endres. Blir det praksis at avgåtte politikere kan motta gyldne fallskjermer fra gigantene i norsk næringsliv, vil det bli til stor skade for norsk demokrati.

Fredsarbeid tar mange former og trenger et bredt spekter av metoder og aktører. Ikke minst trenges ressurser. Det folkelige, frivillige fredsarbeidet, gjennom f.eks. Norges fredsråd (www.nowar.no) og International Peace Bureau, IPB, i Geneve (www.ipb.org) har som mål å forebygge, evt. stanse konflikter og krig, med slike midler som å utvikle folkerett og ikkevoldelig konfliktløsning, styrke FN og menneskerettighetene, fjerne alle atomvåpen, stanse opprustning og våpenhandel.

Det folkelige fredsarbeidet er på kollisjonskurs med næringslivets mest profitable sektorer. Fredsbevegelsens erfaring er at jo mer arbeidet retter seg mot årsakene, jo mer det prøver å få slutt på krig, jo mindre er sjansen til å få penger til det. Er pengene som nå hagler inn fra storfinansen til Bondeviks fredsarbeid et unntak fra denne regelen? Neppe. Gavene sier vel snarere at næringslivet har lært at Bondevik er en mann det kan stole på.

Fredsbevegelsen har dessverre lært det motsatte. I et lite land som Norge trengs offentlige midler for å sikre demokratisk mangfold. Staten gir penger til kulturelt og politisk arbeid, partier mv. Knapt noe får mindre statlig støtte enn fredsarbeidet. Bondevik-regjeringen kuttet de vel to millionene til fredsarbeid med 64% for 2005, og i forslaget for 2006 helt ned til kr. 0.

Følgen ble at Fredsrådets sekretariat, som arbeidet for å styrke og stimulere innsatsen i 30 medlemsorganisasjoner i Norge og et bredt nettverk i utlandet måtte stenge høsten 2005. Sekretariatet måtte innstille sin service og opplysningsvirksomhet, internt og utad overfor media, skoler, storting mv. Selv om den nye regjering bedret situasjonen litt, ga den intet til drift, sekretariatet vil forbli stengt.

Hva så med Bondeviks fredspolitiske troverdighet? Han var med på å sende kystvaktskipet Andenes til USAs første krig mot Irak, på å sende landet i krig mot Serbia og i Afghanistan. Den bredeste mobilisering mot krig noen gang reddet Bondevik da han i 2003 så vidt vaklet klar av å la Norge delta i USAs angrep på Irak. Norges Fredsråd beskyttet Bondevik mot medansvar i et grovt folkerettsbrudd.

USA-president Bush senior sa at hans krig mot Irak var påkrevd for å beskytte ”the American way of life”. Tror Bondevik at man kan få slutt på krigene uten å utfordre de tette båndene mellom næringsliv, militærmakt og globalisert økonomisk imperialisme? Og at man kan få fred uten å utfordre de ambisjoner om global makt som utfoldes under USAs førerskap? Både mannen og hans senter bærer bud om ukritisk beundring for USA, og høydepunktet i hans politiske liv var å bli mottatt av Clinton i Det Hvite Hus.

Det virkelig plagsomme spørsmålet ved Bondevik-senteret handler likkevel om demokrati. En statsminister skal opptre uten tanke på personlig fordel. Tjenestemannsloven forbyr gaver som kan skape tvil om lojaliteten.

Om fyrstelige gaver når perioden er over skulle være tillatt, hvem kan da stole på at våre statsministre vil treffe nødvendige, men upopulære, vedtak overfor næringslivet?

Ordningen med gratis sekretær og at regjeringens medlemmer tildelte seg kongelige medaljer bryter med norsk politisk stil.

Bør statlig eide selskap som Statoil og Hydro bidra økonomisk til fordel for statsministeren? Har ikke disse oljeselskapene dratt nytte av regjeringens oljepolitikk i Irak, og Nord-Norge? De ubehagelige spørsmålene står i kø.

Vi vil ikke ha det slik i Norge, et troverdig demokrati – folkestyre – tåler det ikke.

Jeg kan ikke tro at Bondevik har tenkt veldig grundig gjennom alle de prinsipielle og praktiske sider av sitt prosjekt. Han bør gjøre det nå.

Jeg håper Thorbjørn Jagland vil prioritere sin rolle som stortingets president og den fremste verner av vårt folkestyre. Han bør trekke seg fra Bondeviks prosjekt og ta initiativ for å hindre store gaver til avgåtte statsministre. De relevante instanser må vurdere om gavene overhodet kan mottas, se på statsselskapenes rolle mv.

Bondeviks finansiering av sitt senter kan få folk til å spørre hvem han har vært statsminister for. I USA roterer svingdørene mellom politikk og storbedrifter så raskt at den politiske makt ligger hos næringslivet. ”Politikk er verdens billigste tjeneste” sier USAs nestrikeste mann, Warren Buffet (Aftp. 31. oktober 05). Om politikken skjer over hodet på vanlige folk, i et samspill mellom politikere og mektige aktører, faller den politiske interessen blant folk flest. Man ser det i USA og EU-systemet. Jagland ser ikke noe problem for sin rolle som stortingspresident, men skal ikke presidenten lede an i kampen mot lav valgdeltakelse?